Toregrova i Jordet - om huldra

Kjeldmokoia fra 1924

Kjeldmokoia. Foto Egil Enemo

Kjeldmokoia. Foto Egil Enemo

Styggbergsteigen på vestsida av Trysilelva nord for Jordet er en av de største teigene til Trysil kommuneskoger. Den er på 36 500 mål og strekker seg fra Pipestenvelta vis a vis Granberget og til Djupskarbekken tre kilometer nord for Eidet gård. Det meste av terrenget er bratte lier ned mot Trysilelva.

Det er dokumentert hogst her allerede i 1850, og i den første tida ble det brukt slepping/renning av tømmeret ned de bratte liene. Det er spor etter disse rennene i terrenget fortsatt. Det ble anlagt flere velteplasser langs elva. Det største tømmeret i Trysil kirke (innviet 1861) ble drevet fram fra Styggberget på denne måten.

Styggbergsteigen bestod av ulike eiendommer som på 1800-tallet ble samlet under Mølnbacka-Trysil. Trysil kommune kjøpte tilbake Mølnbackaskogen i 1906.

Det har vært over ti koier knyttet til teigen i Styggberget og de eldste er fra 1920-tallet. I dag står det igjen seks av dem. Kjeldmokoia ble bygd i 1924. Her står nå tømmerkoia, stallen og en utedo. Den opprinnelige tømmerstallen ble erstattet av en stall bygd av lemmer i 1955. Karl Nordli rodde lemmene over Trysilelva, og Paul og Einar Holdbak kjørte de fram til Kjeldmoen.

I Styggberget ble det brukt ulike driftsformer. Foruten renning ble det gjennom årene brukt slepkjøring med hest (hankkjøring), hankkjøring med stammelunner, sortimentsdrift med vanlig skogsmaskin, vinsjdrift med traktor og kabelkrandrift. På slutten av 1950-tallet ble Styggbergsvegen bygd. I dag er Kjeldmokoia åpen for fiskere og andre som ferdes langs elva.

Opplysninger fra Kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljø for Trysil komme 2018.

Foto Egil Enemo

Lokalhistoriker Hans Olav Haugen forteller om flukten for 15 engelskmenn gjennom Nord-Trysil i mai 1940  - ledet av Ingebjørg Sletten. Foto Egil Enemo

Lokalhistoriker Hans Olav Haugen forteller om flukten for 15 engelskmenn gjennom Nord-Trysil i mai 1940 - ledet av Ingebjørg Sletten. Foto Egil Enemo

Spennende flukt gjennom Eltdalen og Jordet i mai 1940 – med «ukjent» heltinne som leder. 

På historielagets årsmøte 29. mars 2017 fortalte lokalhistorikeren Hans Olav Haugen fra Gausdal om den improviserte og spennende flukten for 15 engelske soldater fra Follebukjølen over Trysil og inn i Sverige, ledet av Ingebjørg Sletten (Fosstvedt).    

Ingebjørg vokste opp i Oslo, og da krigen brøt ut, var hun lærerstudent. Fra Oslo tok hun med seg ei hel skoleklasse, der mange av barna var jødiske, opp til Follebu der familien hennes hadde hytte. Der fikk hun høre at 15 engelske soldater lå i dekning for tyskerne på Follebukjølen, alle på flukt fra tyskerne etter at engelskmennene som kom til Molde 18. april, var nedkjempet.

Ettersom Ingebjørg kunne engelsk, ble hun bedt om å snakke med dem. Hun skjønte raskt at soldatene ikke hadde noen mulighet til å legge opp ei fluktrute over til Sverige på egenhånd, og samtalene førte til at hun i første omgang påtok seg å følge dem over til Steinsetra i Øyerfjellet. Da de nådde fram dit, var det imidlertid klart for alle at de var helt avhengig av Ingebjørg for å komme seg videre, og det endte med at hun tok på seg å føre dem helt inn i Sverige.

Det skulle bli en 14 dagers strabasiøs tur i snø og sørpe over bekker, fjellpartier og med kryssing av store elver som Glomma og Trysilelva. Det måtte improviseres med mat, drikke, klær og utstyr, og de måtte flere ganger gjemme seg for tyske styrker og fly, og alltid redd for å bli angitt av norske nazister. Men med Ingebjørgs forutseenhet og gode menneskekunnskap, god støtte fra lokalbefolkningen og en god del flaks, klarte hun å følge alle de 15 soldatene over grensen til Sverige. På slutten av turen kom de ned til Eltdalen, der de tok inn på Nordgård, og så videre ned til Jordet. Der var de innom i Holla før de krysset Trysilelva og kom seg inn i Sverige.

Ingebjørg var redd for å bli internert i Sverige, sa straks farvel til soldatene etter at de var tatt hånd om av svenskene, og valgte raskeste vegen tilbake til Norge og hjem. Soldatene kom seg senere over til Murmansk og videre med båt til England.

Det er ingen tvil om at Ingebjørg Sletten var en av de aller som førte flyktninger over til Sverige. De organiserte turene og rutene kom først i gang seinere. Det må ellers nevnes at Ingebjørg også senere under krigen bidro til å få mange norske jøder over til Sverige. For dette ble hun, som en av 42 nordmenn, tildelt en ærespris av Israel. I 1944 måtte hun for øvrig selv rømme til Sverige for å unngå å bli tatt av den tyske okkupasjonsmakten.

Jaspisbrudd

Jaspisbruddet i Flendalen. Foto Ida Ma Holden Enemo 26.07.2016

Jaspisbruddet i Flendalen. Foto Ida Ma Holden Enemo 26.07.2016

I Flendalen ligger det eldste steinbruddet og det eneste kjente jaspisbruddet i det sørnorske innlandet. Jaspis er en finkornet kvarts som på grunn av jernforbindelser har fått en vakker rød eller rødrosa farge. Den har like gode spalteegenskaper som flint, og her finner vi de første spor etter «tryslinger» som i eldre steinalder (ca. 7600 -4000 f. Kr), dvs. for nesten 10 000 år siden, startet utvinning av steinen. Den ble brukt til å lage redskaper for fangst av dyr som elg, bjørn, småvilt og til videreforedling av kjøtt, skinn og huder til mat, klær og boliger. Det er registrert tallrike boplasser med jaspis langs vassdragene øst for Glomma og i tilsvarende landskap på svensk side. 

Menneskene fortsatte å oppsøke bruddet og utnytte jaspisen gjennom hele den eldre steinalderen. Spredningen utover kjerneområdet øst for Glomma tyder også på at «jaspisfolket» i Flendalen reiste og hadde kontakter utover sine mer faste tilholdssteder.

Det ser imidlertid ut som bruken av jaspis opphører ved slutten av eldre steinalder. På yngre boplasser i regionen er det så langt ikke funnet spor etter dette råstoffet, selv om bruk av flint, kvartsitt, kvarts og andre bergarter fortsatte langt fram i tid. 

Bruddet var lokalt kjent langt tilbake i tid, og ble arkeologisk undersøkt og beskrevet på midten av 1980-tallet. I nyere tid ble jaspisen også brukt som ildflint («fattigmannsflint»), og noe ble også tatt ut til smykkeproduksjon. 

Jaspisbruddet er fredet etter Lov om kulturminner. 

Opplysningene er hentet fra:

Kulturminnebasen Askeladden ID-nr. 79642.

Opplysningsskilt ved bruddet satt opp av Trysil kommuneskoger og Hedmark fylkeskommune.

Jaspis (Klikk på bildene for å få dem større).

Jaspis er en finkornet kvarts som på grunn av jernforbindelser har fått en vakker rød farge. Den har like gode spalteegenskaper som flint, et råmateriale som har vært benyttet til redskapsproduksjon i uminnelige tider. Mangel på god flint, spesielt i innlandet, gjorde at en her tok i bruk lokale bergarter som kvarts, kvartsitt og jaspis.

Ved Jaspisbruddet

Steinaldermenneskene tilvirket råmaterialet ved bruddet. Det er funnet flere store blokker eller emner av jaspis like nedenfor bergveggen. Også små avslag eller spon ligger igjen på bakken. De gode emnene ble fraktet til boplassene for videre bearbeiding til redskaper. Spesielt interessant er det at på noen av lokalitetene er funnet rød kvartsitt sammen med jaspis, noe som antyder at rødfargen kan ha vært et viktig symbol eller en markør for disse menneskene.

Redskaper av jaspis

Bruken av jaspis går tilbake til eldre steinalder. Ved arkeologiske undersøkelser av steinalderboplasser langs Renaelva i nabokommunen Åmot er det funnet såkalte mikrolitter av jaspis. Disse små skarpe redskapene var montert som pilspisser. Mikrolittene vitner om at jaspisforekomstene ble utnyttet allerede for 10 – 8000 år siden – av de første fangstfolkene som vandret inn etter at innlandsisen hadde trukket seg tilbake.